Konservativ eller karismatisk

Konservativ er ikke en foretrukken beskrivelse for mange av oss som praktiserer pinsekarismatisk teologi. Men den offentlige debatten berører som oftest temaer knyttet til etikk og moral, som er av allmennmenneskelige interesse. Da er det forståelig at «konservativ» blir sekkeposten vi havner i. Men konservativt blir ofte forstått endimensjonalt. I en slik forståelse reduseres Bibelen til noe begrensende, mens den i vår forståelse oppleves som livgivende og livsforvandlende. Hvordan henger dette sammen? La meg invitere til et lite innblikk i denne teologiske retningen.

Historie og begreper

Kirkesamfunn og bevegelser som betegnes som pinsevenner, ble i stor grad dannet etter store vekkelser tidlig på 1900 tallet. Norge var det første landet i Europa som fikk en nasjonal Pinsebevegelse. De eksisterende kirkesamfunnene hadde ikke plass til de nye erfaringene, forkynnelsen og betoningene i vekkelsene, så nye kirkesamfunn ble dannet. På få år ble Pinsebevegelsen verdensomspennende.

På 1960-tallet begynte flere etablerte kirkesamfunn å praktisere karismatikk, det vil si tilrettelegge for åndelige erfaringer, bruk av nådegaver, samt friere sang og bønn. Det lignet mye på det pinsevenner hadde gjort i et halvt århundre, men karismatisk teologi begynte nå å utvikle seg. De etablerte kirkesamfunnene hadde en mye lengre og mer utviklet teologisk tradisjon. Katolikker, metodister og anglikanere, for å nevne noen, tok disse strømningene opp i seg mange steder. Her hjemme skapte den karismatiske vekkelsen på 1970-tallet store ringvirkninger i hele Kristen-Norge. Oase-bevegelsen ble etablert på slutten av 70-tallet, som en fornyelsesbevegelse på luthersk grunn.

Samlet utgjør pentekostale og karismatikere 683 millioner mennesker, ifølge Gina Zurlo ved Center of the Study of Global Christianity. Hun oversendte oppdaterte tall for få dager siden, og understreker at dette er veldokumenterte tall. Om få år vil majoriteten av verdens kristne tilhøre denne gruppen, ifølge prognoser.

Betydningen av erfaring

Kirkelige tradisjoner former sin lære ved bruk av Bibelen, og kirkehistoriens teologer. Det som skiller de pinsekarismatiske bevegelsene fra mange andre, er vektlegging på at Gud fortsatt taler og handler i verden, ved Den Hellige Ånd. Det var denne lengselen etter gudserfaringer som var forløperen for fornyelsen som skjøt fart tidlig på 1900-tallet.

Førsteamanuensis John Daniel Andersen ved Høyskolen for Ledelse og Teologi, har forsket på betydning av gudserfaringer. Han sier, « Pentekostale gudserfaringer er opplevelse av Gud, forstått som åpenbaringshendelser, hvor Den Hellige Ånd manifesterer den samme Gud som har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus og de bibelske skriftene, til personer.»

Grunnleggeren av den norske Pinsebevegelsen hadde som sin parole: «fram til urkristendommen.» Man skal altså ikke tilbake til noe som skal konserveres, men frem til noe som kan erfares. Rammeverket for hva som skal betones og erfares er gitt av Bibelens beskrivelser, så langt en til enhver tid evner å se.

Vi må erkjenne at historien har vist oss at dette er et blandet regnskap. Egil Svartdahl sier det godt; «det er dem som har brent seg på denne vekkelsesilden.» Årsakene til brannskadene er mange, men en av dem er erfaringer løsrevet fra teologisk refleksjon. Heldigvis lærer disse miljøene også. De siste tiårene har det blitt utviklet mye karismatisk og pentekostal teologi, som først og fremst bidrar til at alle menneskene som tilhører kirker og menigheter får bedre åndelig føde. I tillegg bidrar det til mer informerte akademiske læresamtaler med andre teologiske tradisjoner.

Fortellingene om forvandlede liv, uavhengig av livssituasjon, har en fellesnevner; erfaringer med Jesus gir en ny lidenskap i livet.

Erfaringer og tro

Den danske presten Anne Mie Skak Johanson har forsket på hvordan sekulære dansker kommer til tro. Den mest fremtredende årsaken er nettopp åndelige opplevelser. Disse opplevelsene åpner muligheten til å endre ens verdensbilde, og tillater troen på en åndelig virkelighet. Disse erfaringene i seg selv skaper ikke tro, men de blir inngangen til å utforske.

Hennes oppfordring er at kirken må komme tilbake til at det handler om at Gud møter mennesker, og at Den Hellige Ånd virker i mennesker. Hun foreslår tre tiltak for å nå nye mennesker:

• Fremme spiritualitet: Vi må tørre å tillate at Gud kommer til, og åpne åndelige rom.
• Fremme opplæring: Formidle den kristne troen på en forståelig måte, til hodet og hjertet.
• Fremme åndelige praksiser og åpne fellesskap: Akseptere at det tar tid å integrere en ny livsforståelse.

Hun foreslår tre nøkkelord; touched, taught, transformed. Det siste ordet forteller om den teologiske visjonen; forvandling.

Hvor fører erfaringene oss?

I de pinsekarismatiske bevegelsene er erfaringene knyttet til at Gud handler og taler i verden i dag. Å være en kristen er å erfare den samme Gud som stiger frem i Bibelen gjennom Jesus Kristus, og helt konkret gjøre erfaringer med Ham. I forskningsprosjektet til John Daniel Andersen viser han hvordan det flerfoldige «pinse-evangeliet» leder hvert enkelt menneske til erfaringer av Jesus som rettferdiggjører, helbreder, helliggjører, åndsdøper og kommende konge. Når man erfarer at Jesus gjør dette og er slik, så fører det til forvandling.

Francis Schaeffer sa det slik, «En kristen er kalt til å bøye seg to ganger. Først for at han er Herre. Så en andre gang, for at hans vilje skal skje.»

Men den kristne bøyer seg ikke i konservatisme, men i lidenskap. Fortellingene om forvandlede liv, uavhengig av livssituasjon, har en fellesnevner; erfaringer med Jesus gir en ny lidenskap i livet. At dette fører til at man får dype følelser og holdninger som er i tråd med Bibelens lære og moral, må forstås i den sammenhengen.

Derfor er det å foretrekke at samtaler om tro begynner med disse levende erfaringene som fører til holdninger. Holdningene kan være konservative, men de er ikke endimensjonale.

‍